torsdag 24. desember 2009

Jul i Sevare

Den lille fulanitalende menigheten i Sevare har følgende program:

Julaften kl 21 fram til midnatt: Julaften-våkenatt.
1. juledag kl 09.00: Festgudstjeneste med etterfølgende felles måltid. Ikke-kristne venner inviteres med.

Vi vil delta på gudstjenesten 1. juledag, men julaften er vi invitert med til en annen kirke hvor det er gudstjeneste på fransk og hvor det er korsang og musikk.

lørdag 19. desember 2009

Snekkeren

En av våre naboer er snekker. Verkstedet hans ligger 100 meter fra porten vår. Vi ser at døra til snekkerbua er åpen stort sett bestandig, så han arbeider mye. Men er alltid blid og hyggelig.

Han har allerede gjort flere jobber for oss; reparert skap, laget et lite bord og satt opp myggnetting. Nå har han laget spisestuestoler til oss. Det er utrolig hva den mannen får i sitt meget enkle snekkerverksted.


fredag 4. desember 2009

Adventstid

Det er litt rart å tenke på alle tradisjoner som hører advent til i Norge, både i private hjem, i kirker og hos handelsstanden…... Og her sitter vi, i Sévaré, hvor det kun er hjemmet vårt som forteller at det er advent.

Der er det til gjengjeld mye advent. Lilla løpere, lilla lys, adventskrans og adventsstjerne er på plass. Vi har også et lys med datoer nedover som vi tenner hver morgen når vi har vår daglige andaktsstund.

Dette er rammen for vår adventstid, og det er vi igrunnen godt fornøyd med. Den hjelper oss til lettere å ha fokus på denne tidens innhold; Jesus som kom, Jesus som kommer i dag og Jesus som kommer igjen.

Og når vi først er inne på dette med tiden vi er inne i; her kommer en kort rapport om været:

18 grader om morgenen, såvidt over 30 midt på dagen (men det kjennes ikke så varmt ut, for det er helt tørt). Ikke regn og ikke spesielt mye støv (ennå). Nå starter kuldeperioden, sier folk og viser med all tydelighet at det ikke er noe de ser fram til. Og det er forståelig. For dem som ikke har gensere og gode sokker å ta på, så er nok morgenene riktig ubehagelige.

lørdag 28. november 2009

Sikkerhetssituasjonen

Natt til torsdag denne uken ble en 61 år gammel franskmann tatt til fange i Nord-Mali. Han arbeidet ved et utviklingsprosjekt og oppholdt seg på et hotell i en liten by mellom Gao og grensen til Niger da han ble overfalt av væpnede menn. Myndighetene opplyser at "alt" tyder på at en gren av den islamske organisasjonen som vi ikke nevner navnet på siden ordet er så lett å bruke i en søkemotor, står bak.

Veien mellom Gao og grensen til Niger har blant utlendinger lenge vært ansett som en vei man ikke bruker, av sikkerhetshensyn. Skal man til Njamey,hovedstaden i Niger, reiser man heller gjennom Burkina Faso.

Mange av de vestlige ambassadene anbefaler nå vestlige å holde seg borte fra Timbuktu også. Noen sier dette er å overreagere. Men at områdene sør for Nigerelvens buktning er sikre, er ingen i tvil om.

I vårt område er den politiske situasjonen helt stabil. Kriminaliteten er lav, ingen rebeller herjer, i det hele tatt, et fredelig liv. Men at turistbyen Timbuktu nå kanskje regnes som utrygt område, skaper problemer for Sevare også, for alle turistene reiser gjennom her. Sevare her mange hoteller og svært mange som lever av å selge tepper, smykker og annet til turistene. Så hvis disse uteblir, merkes det på inntektene i regionen.

En annen hendelse i Nord-Mali har dukket opp i noen nyhetsmedier. Et stort Boeing-fly er funnet utbrent i ørkenen nord for Gao. Noen rykter har snakket om terroranslag mot amerikanske styrker som hjelper maliske myndigheter i kampen mot opprørere, andre sier at flyet fraktet narkotika. I følge maliske nyhetsmedier har følgende skjedd:

Et stort Boeing fly landet i begynnelsen av november på en provisorisk landingsstripe mellom to sanddyner langt inne i ørkenen nord for Gao. Flyet kom fra Venezuela og hadde med seg narkotika. I ørkenen ble narkotikaen lastet over i firehjulsdrevne biler og fraktet gjennom ørkenen til Egypt via Libiya og Tchad, for videre smugling til Europa. Om flyet ble påtent i ørkenen fordi flyet hadde gjort sin nytte eller fordi smuglerne ikke lyktes med å ta av fra flystripa, er usikkert. Men påtent ble flyet i alle fall.

Bomullsspinneri


Turen til landsbyen Saare Guida (artikkelen nedenfor) i deltaet hadde sin spesielle årsak. Vi ble med vår venn Elie Dollo da han skulle ut og hente bomullstråd.

Dollo driver et verksted for kunsthåndverk hvor det veves bomullstoffer som siden farges og dekoreres. Teknikkene han bruker er både batikk og tekstilmaling, se egen artikkel på bloggen om dette i september).

Dollo kjøper økologisk dyrket bomull fra bomullsmarkene litt sør for Sevare. Så frakter han bomullssekkene på motorsykkelen sin ut til landsbyen Saare Guinda i deltaet. Det vil si, de siste par hundre metrene skjer transporten ved hjelp av pirogue, en stor kano. For landsbyen ligger på ei øy nå når vannstanden er høy.

I Saare Guinda sitter 10 fulanikvinner og spinner bomullstråd med håndtein. De har fått seg et eget lite hus hvor de arbeider. Tråden som de spinner, tar Dollo med seg tilbake på motorsykkelen. Det kan bli 30 kilo som skal balanseres bakpå sykkelen. Men denne lørdagen fikk han altså grei transport, siden vi disponerer en pick-up.

Damene i Saare Guinda viste oss også det nye som arbeidskollektivet deres har startet med: Tradisjonelt fulani-broderi på Elie Dollos vevde bomullsstoffer (se bildet). Så hvis noen ønsker en ny duk av økologisk dyrket bomull, vevd på hånd- og pedalstyrt vevstol og brodert på fulanivis av dyktige kvinner bosatt på en øy i Nigerdeltaet, så kan vi sikker skaffe en …..

Tur ut i deltaet

Elvene Bani og Niger, som møtes i Mopti, lager et kjempestort innlandsdelta her i vårt område. Sist lørdag var vi på biltur ut i deltaet.

Med støtte fra Verdensbanken er det bygd veier på diker utover i det området som oversvømmes i regntiden, men er tørt i tørketiden. Et kanalsystem med porter gjør det mulig å slippe inn vann når vannstanden er høy og så beholde vannet et stund utover i tørketiden.

I disse vannbassengene dyrkes det ris. Det er faktisk rismark så langt øyet kan se, helt til horisonten. Når det er innhøstning, kommer det folk fra fjern og nær for å delta.

Tradisjonelt har folket her dyrket såkalt rød ris. Nå er det den hvite ristypen som dyrkes mest, enda denne har et lavere næringsinnhold. Men markedet vil ha hvit ris, så da så.




Et vitnesbyrd

En ung mann, vi kaller ham "Issa", i menigheten giftet seg med sin "Aisata" lørdag 14. november. Her er hans vitnesbyrd, gjengitt med hans tillatelse.

"Issa" er oppvokt i en fulanifamilie. I hans slekt er mennene enten gjetere som følger kvegflokkene rundt på steppene, eller de er marabouer. En marabou er en religiøs leder, og religionen er islam ispedd tradisjonell åndetro.

"Issa" ble kristen som ungdom. Det medførte brudd med familien. Han hørte radioprogrammer fra vårt radiostudio og reiste til Sevare for å møte dem som forkynte den kristne tro på hans eget språk. Slik kom han i kontakt med fulani-menigheten her.

Etter noen år oppnådde han å få kontakt med familien sin igjen. De aksepterer nå hans kristne tro, og hans mor og eldre bror (faren er død) deltok ved den kristne bryllupsseremonien og feiringen etterpå.

onsdag 18. november 2009

Bryllupstur





Hvor mange vet hva hovedstaden i Burkina Faso heter? Og hvor ligger Burkina Faso?

Det er kanskje ikke så mange som vet svarene her. Men vi vet det, for vi har vært der på ”bryllupstur” (tur for å være med og feire bryllup).

Tidlig lørdag morgen kjørte vi av gårde fra Douentza, hvor Else hadde vært på kurs hele uken. Først gikk turen 2,5 timer i sandete landskap på ”traktorvei”. Deretter noen timer på grusvei, så fin asfaltvei. Til sammen 8 timers tur, medregnet tid til 4 kontrollposter på grensa.

Vi rakk akkurat å komme fram til vielsesseremonien i Tabernakle Bethel Israel i Ouagadougou (en kjempestor, veldrevet karismatisk menighet). Flere hundre mennesker var til stede, deriblant 5 forskjellige kor, en ”haug” med prester, 3 fotografer og 7-8 musikere. Seremonien tok 2 timer!

Etter vigselseremonien var det mat til alle. Bare de utvalgte fikk bordplass, men alle fikk stol og en tallerken med mat. Deretter fortsatte festen hjemme på gårdsplassen hos brudens foreldre. Det ble en lang kortesje av biler fra kirken til brudens hjem. Utover natten var det dans for de unge, men der var ikke vi med.

På hjemturen hadde vi med oss brudens flyttelass bak på pick-upen vår. Alle bryllupspresangene kom godt fram, heri inkludert en gasskomfyr.

Det høres kanskje ut som dette var bryllup for rikfolk. Men brudgommen, som er fulani fra Mali, jobber som tekniker radiostudioet som vår lokale organisasjon har og er på ingen måte en velbeslått kar. Bruden er også fulani, og hennes far er prest i den nevnte menigheten og har neppe noen stor lønn. Men her var det mange gode venner som bidro, og dermed ble det et stort bryllup.

Bildet nedenfor viser podiet til venstre, hvor de utvalgte satt til bords, med resten av gjestene som publikum (- alle fikk mat!).

Tørketid

Minimumstemperaturen om natta har vært under 20 grader (er det det som kalles polarnatt?), og dagtemperaturen har vært oppe i 35. Regnet har tatt pause, - den varer til juli neste år!, og støvet er på plass. Det er tørketid i Mali.

Den tørre lufta gjør at det ikke føles varmt, selv midt på dagen. 30 grader med den høye fuktigheten vi hadde i september-oktober føltes varmere enn 35 grader nå. Og kveldene er kjølige, ja, morgentemperatur såvidt over 20 grader er jo direkte kaldt!

tirsdag 10. november 2009

Gudstjeneste


På søndag var vi 18 voksne og 8 barn til gudstjeneste. Det er rekord mens vi har vært her!

Gangen i gudstjenesten følger en liturgi med lesning og bønner, og med salmesang i mellom. Alt foregår på fulani. Vi sitter i en ring på matter på golvet stort sett hele gudstjenesten, det er lite med ”opp og ned” som i Norge.

Barna har søndagsskole under prekenen. Den foregår omtrent som søndagsskolen i Norge.

På bildet ser dere gudstjenestestedet vårt. Skoene tas av før man går inn!

En friskus

Nå har vi hatt besøk av en friskus. En lege med stort engasjement! Stikkord for hans oppdrag i Mali: NMS vil ha friske misjonærer!

Oddvar Mestad har vært misjonslege i Kamerun. Han avsluttet den sommeren vi kom til Ngaoundéré. Nå er han pensjonist. NMS engasjerte ham til å ta en tur til Mali for å kartlegge situasjonen for misjonærene, både hva angår behandling når legehjelp er påkrevd og hvordan forebygge sykdommer.

Else har fulgt ham rundt og fått god oversikt over situasjonen, først i Bamako til de to relativt godt utstyrte private klinikkene der, siden her i Sévare og Mopti. Det har vært meget nyttig og lærerikt!

Blant annet har vi nå endelig fått fastslått at den testen som klinikken her i Sevare ynder å utføre, er fullstendig verdiløs. Widaltesten slår ut positivt på tyfoidfeber (tyfus), - men også på svært mye annet som normalt finnes i blodet til friske mennesker! Så vet vi det, og Else har således spist tabletter uten å ha sykdommen som tablettene er ment å hjelpe mot.

Når det gjelder alvorlig skade eller sykdom, er også konklusjonen klar: Evakuering til Norge er eneste alternativ! Det er jo noe å tenke på ...

På bildet ser dere Oddvar sammen med en av pionerene i vår lokale organisasjon, David Dollo, som for øvrig også er pensjonist.

Fjelltur



Et par kilometer utenfor byen her ligger et lite fjell. Ordet ”lite” er absolutt dekkende. Men det er et ordentlig fjell, med berg og store steiner. Det reiser seg opp fra den kjempestore sletten her. Ikke til de store høyder, det dreier seg kanskje kanskje om en høydeforskjell på bortimot 100 meter.

Men tross størrelsen, fjellopplevelsen er ekte. Vi kan fint bruke en time på en rundtur, og da har vi utsikt utover sletten nesten hele tiden. Fjellet har noen steder små, bratte skrenter som gjør at vi noen ganger må lete litt for å finne beste vei å gå.

Vi har hatt et par kveldsturer her på fjellet, og flere blir det.

onsdag 28. oktober 2009

Vakrest i verden

Den mann i Norge som kan flest språk, professor Rolf Theil, har en gang sagt at masina-dialekten av fulani er det vakreste språket i verden. Vi som ikke kan så mange språk, kan ikke så lett kontrollere den påstanden. Men vi kan med 100% sikkerhet fastslå at masina-fulani ikke er det letteste språket i verden å lære!

For hva sier dere til 20 substantivklasser med 20 forskjellige pronomen og like mange bestemte artikler? Enkelt? Og at det som heter neɗɗo i entall heter yimɓe i flertall?

Men systematisk er det. Begynner verbet for eksempel med ”w” i entall, så byttes w’en ut med ”ng” i flertall. Og med substantiv er det slik at de som begynner med ”h” i entall skifter til ”k” som startbokstav i flertall. Ellers er bokstavkombinasjonene ”mb” og ”ng” i begynnelsen av ord, utsatt for å bli byttet ut i en bøyning. Og ”f” blir jo ”p” i flertall, det er jo innlysende. Visste dere forresten at det er forskjellig ord og forskjellig bøyning for "vi alle" og "vi, men ikke du!" i fulani?

Så har vi de spesielle bokstavene da. De er jo et kapittel for seg. Vi har b og ɓ; d og ɗ; y og ƴ; dessuten ŋ og ɲ: Her er en liten øvelse som dere kan prøve dere på, dere som leser bloggen: ŋoŋuɗo (uttales ng (som én lyd) – å – ng – o – d på innoverpust (implosiv) – å. Ordet krever at du er våken når du sier det, men det betyr trøtt.

Så har vi verbene da. Det fascinerende her er at tid ikke er viktig. Akkurat slik det er i kulturen ellers. Men tro ikke at verbet ikke bøyes! Det er et hav av muligheter til nye endelser og nye forstavelser, alt etter som ordet brukes for å framheve noe i handlingen, om verbet er empatisk, inkomplett eller statisk. Eller noe lignende, som vi antagelig aldri kommer til å forstå fullt ut.

Men at noen vokaler må plasseres her og der for å få flyt, det forstår vi. For vi hører hvor vakkert det klinger. Så det er egentlig liten grunn til å tvile på professor Theils vurderingsevne: Masina-fulani er nok det vakreste språket i verden!

mandag 26. oktober 2009

Hva gjør Helge - egentlig?

Else er NMS-representant, men hva gjør Helge, … egentlig?
Dette er et helt greit spørsmål, egentlig, som fortjener et svar. Egentlig.
Så her kommer det egentlige svaret:

Helge lærer fulani. Store deler av dagen brukes til å lære ord og setninger. Resten av dagen brukes til å glemme det som var lært. Så er det på’n igjen neste dag.

Det er slik det føles. Det er ikke mange fulani-kroker i hjernen å henge de nye ordene på. Men språkhjelperen er tålmodig. Så det går greit. Vi bruker små tegneseriebilder av hunder og kameler og esler og mennesker som kommer og går, leser og danser, synger og ber.

Jeg er i stand til å føre en samtale der jeg blir spurt om hva jeg heter, hvor jeg kommer fra, hva jeg jobber med, hvor mange barn jeg har, hva barna gjør, hvor gammel jeg er og hva kona mi heter. Men det forutsetter at samtalepartner ikke er altfor kreativ i språkbruken, snakker passe langsomt og ikke forventer kjappe svar. Jeg må ha tenkepause.

Men jeg gjør mer enn å lære fulani. I ettermiddag har jeg skrevet mailer, organisert tur til Bamako og Ouagadougou (Burkina Faso), levert reiseregning med mer. For vel en uke siden var det full stopp i språkkurset en uke. Da var jeg på tredagers styremøte for det NORAD-støttede utviklingsprosjektet som vår organisasjon driver. Det ble noe skrivearbeid i etterkant også. Denne uken har jeg også skrevet et notat om ny organisasjonsstruktur i organisasjonen vår og levert en artikkel til Misjonstidende. For 14 dager siden gikk det med en del tid til å produsere giverrapporter til NMS. Hvert prosjekt skal ha sin rapport. NMS-representanten delte ut i oppgave å skrive rapporter, og mitt lodd ble å skrive 5 av rapportene.


På lørdag var jeg dessuten sjåfør. I bryllup! Vi var 10 biler i prosesjon fra kontoret vårt til rådhuset. Tekniker på radiostudio giftet seg. Etterpå var det fest i ”hagen” ved kontoret vårt. Veldig moro.

Så kan jeg også legge til hva jeg ikke gjør: Jeg vasker ikke opp, jeg vasker ikke do eller noe annet i huset, jeg lager ikke middag.

Men jeg sover middag!

tirsdag 20. oktober 2009

Moses og Josef

Nå er det trykket to små bøker med tekster som våre bibeloversettere  har oversatt. Det er utdrag fra Mosebøkene. Alt om Josef og alt om Moses er samlet i hver sin bok.

Disse to bøkene vil bli delt ut gratis til alle som gjennomfører leseopplæringskurs på fulani. Organisasjonen vår har kjøpt opp et lager av de nytrykte bøkene til dette bruk, og pengene til det kjøpet kom fra en av våre misjonsvenner som ønsket å gi penger slik at Bibelen kunne deles ut gratis. Bibelen er jo ikke ferdig oversatt, så det blir bibeldeler foreløpig. (NT var ferdig oversatt i 2006).

Takk for gaven, og takk til bibeloversetterne.




tirsdag 13. oktober 2009

På reise

Når dette skrives, er vi på reisefot, begge to. Men ikke på samme sted. Else er nettopp ankommet Oslo og skal videre til Stavanger. Der blir det mange og laange møter (ledermøter for både heimefolket og utefolket i NMS).

Selv er jeg (ja, det er Helge som skriver) i Douentza, 160 km fra Sevare. I prinsippet er det god asfaltvei hit, men nå er store deler av veien bare hull. Hull med skarpe kanter. Så det ble punktering, ja.

Jeg skal være her tre dager på kurs, som medlem av Conseil d’Administration for det NORAD-støttede utviklingsprosjektet som drives her. Vi lærer om styrearbeid generelt og om statutter og ordninger innenfor akkurat vårt ansvarsområde. Interessant.



mandag 12. oktober 2009

Kirkebildet i Sevare

Det er ca 2 % kristne i Mali. Sevare har rundt 50 000 innbyggere,så hvis Sevare følger landsgjennomsnittet, er det ca 1000 kristne i byen her. Antagelig er det mer.

På landsbasis er det omtrent like mange katolikker som protestanter i Mali. Det største protestantiske kirkesamfunnet er Eglise Chrétienne Evangélique au Mali. Denne kirken ble stiftet i 1963, med utgangspunkt i den amerikanske kirken/misjonsorganisasjonen C&MA (Christian and Missionary Alliance) som startet i Mali i 1923. Kirkesamfunnet har 600 prekensteder, 502 prester og 80.000 medlemmer.

Det andre, store protestantiske kirkesamfunnet her i Mali heter Eglise Evangélique Protestante au Mali. Den kirken er et resultat av arbeidet til den amerikanske misjonsorganisasjonen Avant Ministry som kom til Mali i 1919,- den gang under navnet Gospel Missionnary Union. Denne kirken er ikke representert i Sevare.

Baptistkirker finnes i Mali, men ikke i Sevare. Men vi har et par små pinse-karismatiske menigheter visstnok. Og naturligvis; Den katolske kirke er tydelig til stede.

Og så har vi Alliansemisjonen, hvilket er den tyske Allianz-mission, som har sitt utspring i De frie evangeliske forsamlinger. De har en relativt stor kirke (300 på gudstjeneste en vanlig søndag) i Sevare, og der var jeg (Helge) i dag, mens Else var på vei til Bamako for å ta fly til NMS-møter i Stavanger. En familie som tidligere var aktiv i fulanimenigheten her og som tilhører Alliansemisjonen nå, hadde presentasjon av baby (kirkesamfunnet praktiserer voksendåp) med tilhørende fest etterpå.

Språket som brukes i denne kirken er fransk med oversettelse til bambara. Men i dag ble det sunget på fulani også her. Far til barnet som var i fokus, hadde samlet en liten gruppe fulaniere (inkludert misjonær Idris fra Nigeria og bibeloversetter fra England) som sang (se bildet nedenfor).

søndag 4. oktober 2009

Bryllup i gata


Presis klokka fem i ettermiddag slo det inn med høy musikk gjennom de åpne vinduene våre. Det var akkurat som om noen hadde installert konserthøyttalere rett utenfor porten vår. Og det var nettopp det som var skjedd!

Naboen rett over gata arrangerte bryllupsfest for datteren, hun som har kommet hver morgen og hentet vann i utespringen vår (siden de har ikke innlagt vann selv). Vi måtte naturligvis ut og være med, gratulere brud og familie og se på moroa. For moro var det.

Gata vår var omgjort til danseplass, med stoler langs sidene. Og damene danset! Ja, for mannfolka hadde sitt opplegg hjemme hos brudgommen. Så kommer brudgommen med følge og henter bruden litt senere i kveld.

Gaven fra oss var bilder av brud og familie ferdig ”framkalt” på 10 minutter. Vi har nemlig en liten fotoprinter, og bildene gjorde lykke.

Nå er klokka 21.30 og musikken har ikke stilnet. Det gjør den nok ikke på noen timer ennå. Disk-jockeyen holder stemningen oppe. Han synger med og shower, og selv om vi ikke skjønner mer enn ett og annet fulani-ord, så forstår vi jo at de har det moro i gata i kveld.

fredag 25. september 2009

Moïse


Man diskuterer om det er et gigantisk skritt for vår lokale organisasjon eller om det bare er en liten endring med symbolsk betydning. I alle fall; den lokale organisasjonen som NMS sitt arbeid kanaliseres gjennom, får ny direktør 1. januar 2011. Og den nye direktøren kommer fra Kamerun.

Han heter Ngayap Moïse, er teolog med eksamen fra Kamerun og tilleggsutdannelse fra Misjonshøgskolen i Stavanger. Før han tiltrer, vil han og familien bo noen måneder i Mali for opplæring og overlapping med nåværende direktør.

Hittil har det kun vært nordmenn i ledelsen for arbeidet her. Så en overgang blir det jo. Men arbeidet og utfordringene er de samme …..

torsdag 24. september 2009

Agnes


Nå er vi ferdige med 3 dagers misjonærmøte. 4 ektepar fra Norge, 1 ektepar fra Nigeria/Niger, 2 ektepar fra Benin og 2 enslige fra Norge utgjør misjonærstaben. Hoveddelen av møtet har vært 3. "workshop" angående vår organisasjonskultur. Og i dette workshop-arbeidet er Agnes nøkkelperson som veileder.

Agnes er fra Kenya, men har sin doktorgrad i organisasjonspsykologi fra Uppsala i Sverige. I tillegg til å være frittstående organisasjonskonsulent er hun ansatt i organisasjonen Religions for peace. Så hun er absolutt rette person til å veilede en misjonærflokk fra 4 ulike land og 5 ulike organisasjoner.

Vår korte oppsummering er at det har vært flott å være med, og det er flott å være del av en misjonærstab som har ulike erfaringer og ulik bakgrunn, men kommuniserer og samarbeider godt.

lørdag 19. september 2009

Håndverk vs. kinesisk produksjon

Kineserne har invadert Afrika. Overalt selges det ting og tang produsert i Kina, det være seg klær, plastsandaler eller vannkraner. Felles for disse produktene er at de går i stykker etter et par ukers bruk.

Malieren Eli Dollo har tatt opp konkurransen med kinesisk klesproduksjon. Han kjøper inn bomull som er økologisk produsert her i Mali. Det er store bomullsmarker med kunstig vanning fra Nigerelva litt sør for oss. Bomullen distribuerer han til en stor flokk kvinner som sitter i hjemmene sine og spinner bomull på gamlemåten. Bomullstråden blir så brukt i veveriet som Eli har bygget opp på verkstedområdet sitt. Vevstolene er bygd i tre, og vevingen skjer manuelt.

Når tøystykkene er vevd ferdig, overtar fargerne. Fargene som brukes, er jordfarger i ordets rette forstand. Fargepulveret er utvunnet av lokale planter og mineraler. De lokaltproduserte stoffene blir så brukt enten til klesproduksjon eller til mer kunstnerisk produksjon. Eli Dollo er nemlig kunstner i tillegg til å være ”industri-gründer”. Han har lært opp unge mennesker til å dekorere stoffer, enten med batikk eller med stoffmaling.

Eli Dollo og hans bror David har hatt nære relasjoner til vår lokale organisasjon siden oppstarten. De er aktive i en kirke i byen her hvor språket som brukes, er fransk og bambara. (vår visjon er som kjent å bygge en kirke hvor fulani er språket.)

Helge har kjøpt skjorte og bukser som er laget ved verkstedet til Eli Dollo. Et par duker har det også blitt, og mer blir det vel siden. Vi får gjøre vårt til at lokal produksjon ikke blir utkonkurrert av kinesiske varer som ikke varer …..




fredag 11. september 2009

Klar – ferdig – gå!


Når man starter på noe nytt, så får man som regel litt opplæring. Men når innkjørings-perioden er over, må man stå på egne bein.

Nå er vi ferdige med innføringskurset vårt, så nå vet vi alt om Mali og misjonsarbeidet her ….
Vel. Det var kanskje litt overdrevet. Men nå er vi i alle fall i gang.

Else starter opp med møter og møter. Styremøte i vår lokale organisasjon med mer. Dessuten er det budsjetter og annet å pusle med. Helge skal være med på noen av møtene, - de som er for alle misjonærene. Men inne i mellom skal det også læres fulani.

Vi er kommet godt i orden i huset. Hushjelpen vår, Guindou, ordner mye av det praktiske i heimen, og han lager god mat. Han gjør innkjøp og vasker huset, så der er vi heldige. Innkjøp er en relativt krevende øvelse her. Det er ikke akkurat slik at man får alt på ett sted!

Våre misjonærkolleger fra Benin og Nigeria kommer tilbake fra sommerferie nå i løpet av helga. Vi gleder oss til å bli bedre kjent med dem. Den ene familien traff vi da vi besøkte Sigurd i Douentza for 2 ½ år siden. Og kona i den andre familien var med på konsertturneen i Norge i sommer. Så vi kjenner dem litt allerede.

To av dem som utgjør den lille fulanitalende menigheten her i Sévare har vi blitt kjent med. Den ene har lang fartstid som kristen, den andre er mer underveis. Dessverre er det litt smått med franskkunnskapene deres, men om kort tid snakker jo vi flytende fulani, så da blir det jo enkelt ……

lørdag 5. september 2009

Vellykket kamp mot omskjæring


Vi har for tiden introduksjonskurs for nye misjonærer. I kurset inngår mye undervisning om Mali og om misjonsarbeidet, men også det å bli kjent med mennesker og prosjekter er en viktig del av kurset. Så i går gikk turen til Fatoma, en landsby ca 10 km nord for Sevare.

Her har vår lokale organisasjon siden 2006 vært involvert i et arbeid som har som mål å få avviklet praksisen med omskjæring av jenter. Og prosjektet har vært vellykket. Pr i dag er det ingen, null, jenter som omskjæres i Fatoma kommune og de to nærliggende kommunene, til sammen 62 landsbyer. Et 50-talls omskjærerkvinner har lagt ned sitt arbeid og startet med annen næringsvirksomhet, bl.a pottemakerarbeid.

Det er mange grunner til at prosjektet har vært vellykket, men ildsjelen Oumarou Maïga er antagelig den viktigste. Han og hans team drev helsesopplysning på frivillig basis da misjonærer fra vår organisasjon kom i kontakt med ham og de sammen la planer for et prosjekt med mål å avvikle omskjæringspraksisen i tre kommuner. Oumarou kombinerer organisasjonstalent med engasjement og klokskap. Han kjenner kulturen og brenner for å skape bedre helse for folk.

Å endre atferden til en hel befolkning er en meget krevende pedagogisk utfordring. Her er noen stikkord omkring det som har bidratt til suksess:
1. Spørrende metode: Folkeopplysningen har startet med et spørsmål: Hvorfor omskjære? Svaret har vært ”fordi man alltid har gjort det”. Ved å vise til at andre skikker endres, for eksempel tatovering, har en vist at praksis kan endres hvis man velger å endre praksis.
2. Kunnskap: Hele befolkningen har fått kunnskap om skadevirkningene og helseproblemene som omskjæringen er årsak til.
3. Åpenhet: For å nå fram med kunnskapen, har en måttet gjøre det normalt å snakke om problemene (bryte tabuet).
4. Støtte fra autoriteter: Før man startet folkeopplysningen, gikk man inn i samarbeid med kommunale og fylkeskommunale myndigheter og landsbysjefene. Imamer ble kontaktet og brukt for å forklare at omskjæring ikke er omtalt eller påbudt i Koranen.
5. Bredde: Folkemøter i landsbyene der alle kvinnene har fått opplæring.
6. Skolen: Skolemyndighetene har stadfestet at undervisning om skadevirkningene ved omskjæring inngår i læreplanene. Lærerne har fått kurs.
7.. Oppfølging/repetisjon: Landsbyene har valgt sine representanter som har deltatt på endags ”oppfølgingskurs” annenhver måned, og disse har undervist i landsbyene.
8. Tilbud til omskjærer-kvinnene: De som har hatt omskjæring som inntektskilde har fått opplæring i håndverk og lån til å starte egen virksomhet.
9. Omsorg: Prosjektet har en trehjuls terrengsykkel med ”lasteplan”. Denne har brakt fødekoner til sykehus og reddet mange kvinner og babyer. Sykkelen betjenes av frivillige/ulønnede som følger opp pasientene og familiene med omsorg.
10. Forpliktelse/nettverk: Fest og fellesskap er knyttet til omskjæringsriten, slik at alle vet når omskjæring skjer. Gjennom et nettverk av møter, lokale veiledere og besøk fra prosjektets veiledere legges det en slags sosial kontroll slik at ingen ”bryter ut” og foretar omskjæring.

onsdag 2. september 2009

Værobservasjoner

Else fikk elektronisk termometer med luftfuktighetsmåler av guttene til bursdagen rett før utreise. Vi antar det forplikter, så her er noen værobservasjoner:

Tirsdag 25.08.
30 minutters regnbyge om kvelden. Kraftig vindkast i forkant av regnet inneholdende nok sand til å lage belegg av sand på alle bord etc (rakk ikke å lukke vinduene).

Onsdag 26.08.
Minimum nattetemperatur inne 26,8 ◦C (utemåler ikke installert ennå).
Kl 07.00: Inne 27 ◦C. Luftfuktiget 70%
Kl 15.00: Inne 31,4 ◦C. Luftfuktighet 68 %
Kl 21.00: Inne 28,3 ◦C. Ute 26,2 ◦C. Luftfuktighet 72%.
3 minutter med svakt regn på ettermiddagen.

Torsdag 27.08.
Minimum nattetemperatur: 24,5 ◦C.
Kl. 07.00: Inne 26,6 ◦C. Ute 24,8 ◦C. Luftfuktighet 78%
Kl. 14.00: Inne 28,4 ◦C. Ute 31,9 ◦C. Luftfuktighet 73%.
Kl. 19.00: Inne 30,0 ◦C. Ute 30,3 ◦C. Luftfuktighet 69%
Kl. 22.00: Inne 29,9 ◦C. Ute 28,6 ◦C. Luftfuktighet 72%.
0 mm nedbør. Maksimumstemperatur i løpet av dagen: 33,4

Fredag 28.08
Minimum nattetemperatur 24,5.
Kl. 07.00: Inne 28,0 ◦C. Ute 26,7 ◦C. Luftfuktighet 78%.
Kl. 13.00: Inne 29,9 ◦C. Ute 32,8 ◦C. Luftfuktighet 70%
(Bortreist resten av dagen og natten.)

Lørdag 29.08
Kl. 21.00: Inne 29,2 ◦C. Ute 26,8◦C. Luftfuktighet 80%.
Maksimumstemperatur fra fredag middag til lørdag kveld: 35,4 ◦C.
Kraftig regn i løpet av lørdag en gang.

Søndag 30.08
Minimum nattetemperatur 20,8 ◦C.
Kl. 07.00: Inne: 27,0 ◦C. Ute 23,5◦C. Luftfuktighet 77%
Kl. 13.00: Inne 27,0 ◦C. Ute 26,7 ◦C. Luftfuktighet 79%
Kl. 21.00: Inne 27,2 ◦C. Ute 24,8 ◦C. Luftfuktighet 77 %
Maksimum i løpet av dagen: 29,3 ◦C. 0 mm nedbør.

Og der stopper værstatistikken fra Sévaré. Men det går an å følge med på været likevel! Vi har lagt link til yr.no for Svare, Mali, til høyre på bloggen her.

mandag 31. august 2009

Første jobbreise



Else skriver:

I helgen var jeg på min første jobbreise. Det er slik at NMS-misjonærene jeg har et overordnet ansvar for, bor i 3 byer; Bamako – hovedstaden, Sevare – byen vi bor i og Douentza – ca 160 km nordover herfra i retning Timbuktu. Nå ville jeg besøke misjonærene i Douentza og se hvordan de hadde det. Sjåfør hadde jeg bestilt (Helge) og han la villig i vei fredag ettermiddag i 15-tiden. Både vaktmann og hushjelp vinket oss av gårde og ønsket oss god tur nordover. Veien kjente vi fra da vi var og besøkte Sigurd julen 2006. Han var ettåring/sivilarbeider i nettopp Douentza skoleåret 2006/7.

Veien Sevare – Douentza er utgangspunktet asfaltert, men nå er det sånn her i Afrika at når det regner og hvis ikke dekket er godt nok, så graver regnet ut hull i asfalten. Farten må derfor avpasses etter disse hullene, men vi ankom Douentza i god tid før det ble mørkt og uten besvær fant vi den store eiendommen hvor familien Møgster og ettåring Jan Erik bor i hvert sitt hus og hvor gjestehuset og den norske skolen (DNS) ligger.

Et annet sted i byen bor lærer/rektor på DNS Lise. Hun hadde invitert oss på pizza fredag kveld sammen med språkstudent/misjonsprest Frode. Den ble inntatt på Lises innebygde veranda utenfor hennes koselige, lille hus. Det ble en riktig så trivelig og varm kveld. Luftfuktigheten var høy og gradene et par mer enn i Sevare, så det ble rikelig drikke og svette mens praten gikk om løst og fast.

Formålet mitt med turen var å bli kjent med misjonærene i Douentza. Og det var ikke vanskelig, så gjestfrie som alle var! Familien Møgster, utsendinger fra Frikirken, inviterte oss til deres faste lørdagsfrokost som består av amerikanske pannekaker med sirup, - mor i huset, Kathie, er nemlig amerikansk! Familien består ellers av far Kjell Magne og barna Jon Gabriel, Joseph, Ruben og Maria.

En omvisning på DNS hørte med på programmet lørdag formiddag. Det er en trivelig, liten skole som består av et mindre klasserom for det minste trinnet, et større rom med kjøkkenkrok og et bad med toalett. En rektor på en norsk skole i Mali har helt andre utfordringer enn i Norge. Jeg kan nevne noen av rektor Lises: Termitter som går løs på bokhyllene med de nylig ankommende lærebøkene og internettantennen i treet utenfor skolen som ikke tar inn signaler fordi grenene har vokst slik i sommer.

Men til tross for termitter som har inntatt skolebygningen og internett som ikke funker, har skoleåret for de foreløpig 3 norske barna startet opp. Inntrykket var at både elever og lærer trives med hverandre.


Et møte om organisering av ettåringstjenesten i Douentza kommende skoleår og et besøk og omvisning i Frodes nye hus, fikk vi også tid til før vi alle (for tiden 11 norske med store og små, men disse suppleres av to familier til i løpet av september) benket oss rundt middagsbordet på Møgsters innebygde veranda. Menyen bestod av et nydelig fat med diverse salat, hvitløkmarinert høne med erter og pommes frites og til dessert fruktsalat. Det var kokkene til Lise og Frode som stod for maten. Den ble laget til i huset til Lise og så kjørt og inntatt i Møgsters hus, så her var det skikkelig teamarbeid!!

Vi skulle gjerne ha inntatt også kaffen etter middagen sammen med misjonærene i Douentza, men det ble det ikke tid til denne gang. Vi måtte starte på hjemreisen for å nå til Sevare før det ble mørkt.

Språkopplæring


De første 10 timene med fulani er tilbakelagt. Vår lokaleorganisasjon har dette året tatt i bruk et nytt språkopplæringsopplegg. Vi har en språkhjelper som er sammen med oss, men det er vi som studenter som legger opp timene.

Det er NMS-misjonær Frode Brügger Sætre som er ansvarlig for sp råkopplæringen. Han lærte opp de to lokale språkhjelperne ved å la dem få prøve seg som elever (se bildet). Og Frode brukte da naturligvis sitt eget språk, som er nordhordalansk. Så hvis det skulle komme en stril som gikk rundt i gatene her og spurte ”Kor e høno”, og han fikk til svar fra en forbipasserende fulaner at ”dar e ho”, - ja, så er det nok N’gada eller Bokum han har truffet.

Metoden for språkopplæringen bygger på den idé at språket skal utforskes, ikke læres på tradisjonelt vis med forklaring av grammatikk osv. Den første tiden skal vi bare lytte og prøve å huske ord. Språkhjelperen sier f.eks et ord (”cofal”), og vi skal peke på rett bilde (høne) eller rett ting. Etter hvert skal vi lære å snakke selv og lage historier ut fra bilder. Vi bruker digital diktafon og tar opp riktig uttale av ord og setninger for å lytte og øve på dette.

Språkopplæringsopplegget er beskrevet i en stor manual med relativt detaljert beskrivelse av hver fase i opplæringen. Arbeidsdelingen her i huset er blitt slik at det er Helge som setter opp plan for timene. (Lurer på hvorfor det ble slik …) Men i to uker framover nå blir det ikke noe språklæring, for da er det innføringskurs og misjonærmøter. Derfor sa vi ”jam rentin en” da vi skilte lag med språkhjelper N’gada etter sist språklæringstime og ikke ”Alla hollu en janngo”.

Aysata og Bureyma hilser



Norske navn er en utfordring for de fleste som ikke behersker norsk. Så tradisjonen her i Mali er at de norske misjonærene får lokale navn.
Heretter er Else derfor bare Aysa (forkortelse for Aysata), og Helge er Boureyma. Etternavnet vårt er Barry.
Bureyma kommer av navnet Abraham og uttales boreima, mens Aysa uttales ajsa(ta).

torsdag 27. august 2009

Imponerende

Mali har en imponerende historie. Det ene kongedømmet har avløst det andre. Som knutepunkt mellom Nord-Afrika (ørkentransporten) og gullgruvene i Ghana og Senegal (sør og sørvest for Mali) har statsdannelsene hatt både inntekter og makt. En av kongene av Mali-riket på 12-1300 tallet, Mansa Moussa, dro for eksempel fra Timbuktu i 1324 på Pilegrimsreise. Han hadde med 60 000 mann på kamel, og hver mann hadde med en gullbarre. Da kongen delte ut sine gaver i Egypt ble det slik overflod av gull at pengesystemet der brøt sammen.

Det er reisehåndboka for Mali som forteller dette, i tillegg til en masse annet interessant om landet. Afrikas villdyr er det ikke så mye av her, men kultur og tradisjon er det massevis av.

Ellers er ikke Sevare by så veldig imponerende. Men i dag tok Helge ut penger i en minibank her, - med sitt norske bankkort. Det er igrunnen ganske imponerende.

I går lot vi oss også imponere av den lokale organisasjonen som NMS og Frikirken har stiftet og som NMS’ misjonsarbeid utføres gjennom. Det var et par småting som vi ville ha utbedret i huset vårt, blant annet en vifte som ikke virket. Vi ønsket dessuten å ha mer enn en kontakt på kjøkkenet, og litt bedre lys. Dagen etter at vi hadde framsatt våre ønsker, dukket elektriker og hjelpegutt opp, og før kvelden kom, var alt ordnet slik vi ville ha det.

Men ingen er feilfrie, naturligvis. La oss ta med en tabbe som det går an å le av. I sommer, før vi kom, ble det installert WC i huset vårt. Tidligere hadde det vært en dør ut fra badet til en utedo i bakgården. Nå ble døra murt igjen og WC plassert der utgangen var tidligere. Det var bare det at når døra med lufteluke ble fjernet, så var det ikke lenger noe luftevindu på badet. De som installerte WC’en glemte å lage vindu!

For oss som har lært at en menighet uten misjon er som et hus uten vindu så er det naturligvis viktig å ha utlufting på badet. Og det kommer vi helt sikkert til å få. Å slå hull i veggen og sette inn et vindu, - ”il n’y a pas de problème”.

mandag 24. august 2009

Huset vårt


De sa det var vasket og rent, huset vårt, da vi kom dit i forgårs. Men rent var det ikke, i alle fall ikke etter husmorstandarden i familien Vatne. Så første oppgave for vår ivrige kokk/hushjelp ansatt på prøve, var klar: Vask kjøleskap, skuffer og skap!

I dag (23.08) flyttet vi fra gjestehuset og inn i vårt eget. Nå skulle jo alt være klart til å fylle opp skuffer og skap med alt som ligger polstret og pakket i 6 store tønner. Men klart var det ikke. I alle fall ikke etter gjeldende standard for hva som er rent. Så da tok Else vaskefilla selv.

Nå er fire tønner tømt. Det første som ble pakket ut, og som lå i kofferten, var familiebildet. Det er nemlig slik hos oss at definisjonen av hva som er hjemme, er det stedet hvor familiebildet står. Det er vårt fjerde ”hjemme-sted” i år vi nå tar i bruk.

Huset har tre soverom, stue og kjøkken. Strøm og innlagt vann, til og med WC, er på plass, men vil vi ha vann varmere enn 25 grader (springvann), må det varmes på komfyren. Det er høyt under taket, og takvifte i hvert rom. To av soverommene har air-condition. Huset er bygd i betong, med flatt betongtak som er dekt av et stråtak. Den konstruksjonen er nok årsaken til at det er rimelig svalt (27 grader) innendørs.

Utenfor huset har vi en hage uten et eneste gresstrå, bare sand og grus. To uthus har vi også, og det største har trapp opp på taket. Derfra er det utsikt. Rundt eiendommen går en mur, ca 2 meter høy. Slik mur har alle her.

Veien utenfor huset er en sak for seg. Vår nyvaskede Toyota Hi-Lux pickup er ikke lenger nyvasket, for å si det slik. Det er vanndammer og mye gjørme. Lukter vondt, gjør veien også, for det ser ut som søppel er brukt for å fylle hullene i veien.

Det er lansert et prosjekt som går ut på at vår lokale organisasjon vil bidra med å kjøre på grus hvis alle i gata går sammen om å grave grøfter. Vi håper det prosjektet lykkes. For øvrig vet vi lite om naboene foreløpig, annet enn at på andre siden av den muren som er halvannen meter fra det ene soveromsvinduet vårt, bor det noen som har minst to sauer. Det lar seg ikke benekte.

Vi bor i quartier Bamako-Kora, ca 1 kilometer fra kontoret og ”quartier NGO”, altså det området hvor de fleste bistandsorganisasjonene har kontorer og boliger for de ansatte. Det var kjempestore søledammer på veiene i det boligstrøket også, men ellers er nok husene der borte av en helt annen standard enn hva som er tilfellet her i vårt nabolag. Det er de færreste husene her i området som har innlagt vann og strøm.

Nå når kvelden har seget på, noen hermetiske pølser fortært og naboens sauer har fått mat (de breker ikke lenger, i alle fall), så er det tid for å oppsummere første dag i eget hus i Mali. Men den oppsummeringen kunne Else fortelle at hun allerede hadde gjort. For det gjorde hun da hun entret kolonialbutikken på hjørnet der hovedgata fra vårt boligkvarter møter Moptiveien. I det hun tråkker seg gjennom gjørme, snuser inn luktene fra markedet tvers over gata og går inn i den støvete butikken med pappesker på golvet og kaos i hyllene tross lite utvalg av varer, oppsummerer hun livet i følgende enkle konklusjon: Her føler jeg meg hjemme. Nå er jeg på rett plass!

fredag 21. august 2009

Det er ikke noe problem


Sjåføren som er ansatt i vår lokale organisasjon her i Sévaré har et standarduttrykk: Il n’y a pas de problème. Han snakker fransk med oss, men uttrykket har sin parallell på fulani: Baasi fuu walaa (eller noe i den retning). Det nærmeste vi kommer et tilsvarende uttrykk på norsk, må vel være ”no problem”.

Nå har sjåføren som ordner det meste, nettopp byttet ut kjøleskapet her på gjestehuset. Tidligere i dag vasket han og gjorde i stand bilen vår, en Toyota Hilux som kun har gått 5000 km. Sølvgrå og lekker.

”Ikke noe problem” er for så vidt meldingen fra oss også. Hvis vi da sier at 33 grader og fuktig luft er til å leve med, for det er det jo. Men vi svetter ….

Vi blir boende på gjestehuset til i morgen. Det blir dermed to netter her. Vi har sett huset vårt i dag og snakket med en potensiell kokk som madammen skal teste ut med full nedvask av huset i morgen. For selv om det ble sagt at huset skulle være rent, så var det jo ikke vasket i skuffer og skap etc.

Ellers har vi brukt vår første dag i Sévaré til å snakke med våre to språklærere. Misjonær Frode Brügger Sætre har gitt oss litt informasjon om opplegget. Baasi fuu walaa ….. Og så har vi møtt Belco på kontoret. Det er hun som er sjefen når direktøren er borte, og hun er også av typen ordne og fikse, alt fra å finne skredder til å ordne mobiltelefoner til oss.

Sévaré by er ikke veldig stor. Det handler om et veikryss med veier fra nord, sør, øst og vest som møtes. Veikrysset er som origo i et koordinatsystem, og byen med bolighus, NGO-kontorer og små butikker ligger i de fire kvadratene rundt origo. Alle veier utenom de fire hovedveiene er av leire. Og nå som det regner mye, - i natt var det full pakke med lyn og torden, blir det liggende store dammer over alt. Terrenget er nemlig helt flatt, og regnet har ikke noe sted å renne bort.

Så får vi ta med en liten viktig opplysning til slutt: Vi har nå fått to mobiltelefoner, men ikke med de numrene som vi var forespeilet. Dere som har fått numrene, får en mail med de nye og korrekte numrene. Håper dette ikke skaper for store problemer ……

onsdag 19. august 2009

Bamako


Bamako kalles verdens største landsby. Byen har lite storby-preg, - her er to høyhus og et tredje under konstruksjon, ellers er det typisk afrikanske bydeler med enkle butikker og boder langs veiene. Et par steder er det "finere" butikker, hvor alle slags europeiske varer er å få kjøpt.

Men det man først og fremst blir møtt av i Bamako, er trafikk! Det er tett med biler, - ikke alle i god teknisk stand, og enda flere motorsykler. Byen strekker seg over et svært stort område på begge sider av Niger-elven, og de to delene av byen bindes sammen av to broer som alltid er overbelastet.

Den lokale organisasjonen, som er en samarbeidsorganisasjon mellom NMS, Frikirken og tre kirkesamfunn i Nigeria og Benin, har 2 misjonærektepar i Bamako for tiden, ekteparet Anne-Lise og Torstein Baltzersen og Daniel Dama og Ester Hodi. De sistnevne var nylig i Norge med konsertturneen Stemmer fra Sahara. I tillegg vil "ettåringen" Knut delta i arbeidet i Bamako dette året.

Misjonærene i Bamako driver kristent arbeid på språket fulani i Bamako. Mange av fulaniene som misjonærene har kontakt med, er studenter.


mandag 17. august 2009

Vel framme i Bamako


Sent søndag kveld ankom vi Bamako. En av de norske vi reiste sammen med, manglet en koffert, men ellers gikk alt som smurt.

Anne Lise Balterzen og sjåfør Zed møtte oss på flyplassen, og i dag har Torstein Balterzen tatt oss med til visumkonoret. Visum og oppholdstillatelse kan vi hente i morgen, så her er det ikke noe å si på treg saksbehandlig for visumsøknader!

Alt er vel, temperaturen er behageli (27 grader), Bamako er definitivt Afrika og livet er igrunnen ganske bra. Vi er i gang!

lørdag 15. august 2009

Klar til utreise


I morgen tidlig, - svært tidlig, er det avreise med kurs for Mali. Sigurd, Kristian og Margrethe har meldt seg som sjåfører og avskjedskomité, så alt styder på at vi vil ankomme Gardermoen i rett tid.
Tre leieboere er flyttet inn i 2. etasje i huset vårt. Selv beholder vi kjellereetasjen, mens kjøkken og stue (1. etasje) deler vi på i de periodene både vi og leieboerne bor i huset. Vi har brukt sommeren på å rydde og ordne, og nå er alt klart. Ca 100 pappesker er pakket og plassert enten på boder i egen kjeller eller i en bod vi låner av NMS. Noen møbler er også satt bort,
og loppemarked, Fretex og Grønmo gjenbruksstasjon har fått sitt.
Fra Mali har vi fått beskjed om at "storbagasjen" vår er ankommet. Alle kolli er kommet fram, og ikke noe tyder på at noe av innholdet er borte. Så det er jo strålende.
Nå når alt det praktiske er klart, kjenner vi at det skal bli godt å komme av gårde. Vi gleder oss til å reise, men som ved alle utreiser blandes gleden over å komme i gang med sorgen over å måtte reise fra familie og venner i Norge. Men heldigvis er det mange muligheter til å holde god kontakt i våre dager til tross for at avstanden i kilometer mellom Mali og Norge er stor.

søndag 5. juli 2009

Forbønnshandling


Søndag 21. juni 2009 er en dag vi kommer til å huske. Gudstjenesten i Manglerud kirke var en festgudstjeneste med stort Mali-preg. Kantor Sophia Blum hadde øvd inn med kirkekoret sanger fra konsertturneen "Stemmer fra Sahara", og kirkekoret sammen med Dorcas Isac og Ester Hodi fra Mali i tillegg til musikere fra konsertturneen og "tam-tam-trommis" Daniel Waka gjorde det hele til en stor musikalsk opplevelse.
Det ble veldig meningsfylt for oss å bli bedt for i en sammenheng der Mali og fulanikulturen sto så sentralt i gudstjenesten som det her gjorde. Og misjonsgløden ble tent, det vitner kollekten om: Vel 12.000 kroner ble samlet inn til Manglerud menighets nye misjonsprosjekt "Gi evangeliet videre, Mali".

Les mer om gudstjenesten her:
http://www.nms.no/CMS/web.nsf/($All)/727B97540BC4062FC12575E0002B75F7

Les mer om konsertturneen "Stemmer fra Sahara" her:
http://www.nms.no/CMS/web.nsf/($All)/7899464BC7059002C12575E00025DEA8

Vi er takknemlige for alle som bidro til å gjøre forbønnshandlingen til en så minnerik dag som det ble.