Julekrybber

I dag har treskjærer Pascal vært på besøkt. Han leverte to julekrybber som skal "prøve-selges" av Bok og Media (nei, det heter visst ikke det lenger, VIVO heter det nå!) i Oslo.

Kanskje var det noen som så julekrybber fra Mali i butikken på GF i Ekeberghallen? Det var Pascal og hans kolleger som hadde laget dem. Treskjærerne er kristne og vil veldig gjerne selge figurer med kristent motiv.

Hvis det går som vi håper, blir det eksport av julekrybber fra Mali til Norge, organisert av noen andre enn oss. Prøveeksemplarer kan vi saktens frakte i koffertene våre, men ordentlig salg må foregå på en annen måte.

Bildene viser at det er flotte figurer i teak. Og når du ser hvordan de lages, tror du knapt det er sant. Men det er det. Bildene lyver ikke.

Julekrybbe i 11 deler, 8 cm høyde på figurene.

Her er skuret hvor Pascal og kollegaene hans arbeider.

 

NMS og Normisjon inspiserer julekrybbe-verkstedet!

 

 

Her er julekrybber i stort format som Pascal leverte ved en tidligere anledning. 

Uventet effekt

For et par uker siden ga vi noen sekker hirse til de to menighetene våre. En av sekkene som ble gitt, førte til at et barn ble døpt og en skilsmisse avlyst!

Les om matutdelingen i en annen artikkel: Undervisning om diakoni

I en av menighetene våre hendte det noe leit for en tid siden. Mannen i en av familiene sendte sin gravide kone på dør. Han ville ikke ha noe mer med henne å gjøre, selv om hun var gravid med hans barn. Kvinnen kunne da ikke gjøre annet enn å reise hjem til sine foreldre. Der fødte hun en gutt.

Hendelsen gikk naturligvis ikke upåaktet hen i menigheten. Både misjonærer og ledere fra den andre menigheten har forsøkt å bidra til å løse opp i floken. Jeg kjenner ikke detaljene i hva som har skjedd, men dette vet jeg:

Mannen som jaget kona, fikk en sekk hirse da menigheten foretok matutdelingen. Denne sekken tok han med til sin svigerfamilie og ba om unnskyldning. Han hadde gjort kona urett, og betalte med hirse for uleiligheten som svigerfamilien hadde hatt med å få en mor og en baby i kosten.

Og ikke nok med at det ble familiegjenforening, det ble barnedåp også, med svigerfamilien til stede. De er ikke kristne.

Er det ikke utrolig hva en sekk hirse kan utrette? (Vel, det kan tenkes at det handler om mer enn hirse her .......)

Utrolig hva en sekk hirse kan utrette!

Utprøving av en ide

En ide skal prøves ut. Utgangspunktet er dette: Skape et inntektsgrunnlag for en familie jeg kjenner. Kall det gjerne et delmål i det store bildet av vårt utviklingsarbeid i Mali.

Men ting må sees i sammenheng. Det ene vi gjør bør helst samsvare med det andre vi gjør. Det gjør det dessverre ikke alltid. Vi har for eksempel hjulpet noen damer med å starte små-business med salg av grillkull. Samtidig har vi engasjert oss i kampen mot avskoging. Dette henger ikke i hop.

Grillkull produseres i landsbyer utenfor de store byene. Landsbybeboerne sanker ved, lager kullminer og brenner veden langsomt slik at det blir kull av det. Mye energi fra veden blir borte i prosessen, men frakten inn til byen forenkles. Kullet stappes i sekker som legges i veikanten. Så kommer det en bil forbi på vei til byen, kjøper kullsekker og tar de med.

Dermed kan det være ganske rimelig for en familie i byen å koke mat på grillkull i stedet for med ved, som er dyrt. Å frakte ved  inn til byen er kostbart. Ved tar stor plass når det fraktes.

Kullproduksjonen i landsbyene er ikke godt for skogen. Avskoging er et kjempestort problem i Mali. Det lille som er av småskog på steppene og savannene, er i ferd med å forsvinne sakte men sikkert.

Det store landsbyutviklingsprosjektet vårt har siden 2009 hatt fokus på forvaltning av naturressurser. Først handlet det om naturressursene på de tørre steppene nord-øst for Douentza. Så kom krigen, og vi måtte stoppe arbeidet her. Men tanken om forvaltning av naturressursene tok vi med oss inn i den delen av prosjektet som kunne fortsette utenfor det okkuperte området.

I fjor fikk vi produsert 1700 små, vedbesparende ovner som vi solgte til landsbybefolkningen til en subsidiert pris. Tiltaket var en såkalt "ledsagende aktivitet" i arbeidet med å stoppe praksisen med omskjæring av unge jenter.

Folket i landsbyene hvor vi jobbet, betalte halve prisen av hva produksjonen kostet, altså et skikkelig tapsprosjekt hvis man tenker business. Men for skogen er dette et vinnerprosjekt! Ovnene halverer vedforbruket.

Nå er jeg kommet i kontakt med noen franskmenn som har utviklet en forbedret modell av en vedbesparende ovn. I går besøkte jeg dem, kjøpte en ovn og bestilte 3 til. De hadde ikke flere på lager av den helt nyutviklede modellen.

Jeg har engasjert en familie for å teste ovnen. Holder den hva oppfinneren lover, forbruker den 8 ganger mindre ved enn et vanlig bål. 8 ganger!

De som leser fransk og vil vite mer om ovnene, kan se på denne nettsiden (hvor bildene er hentet fra):

Min lille plan er altså følgende: Fattige mennesker i byen får arbeid ved å selge denne nye typen ovner. Flere trær får stå i fred på slettene. Vinn vinn!

Fortsettelse følger. Vil dette fungere?


 

Å redde liv

Vi har ikke ebola i Mali. (Foreløpig?) Men vi har fattigdom. Det kan også være dødelig.

To ganger denne høsten har jeg reddet liv. Den ene gangen kjørte jeg en jente på 6 år til sykehus og betalte regningen. 120 kroner.

Den andre gangen kjørte jeg en mann til sykehuset og betalte regningen. Prisen var vel omtrent den samme.

Dette handler om malaria. Folk dør av malaria i Mali.  Når malaria angriper på sitt verste, finnes det kun to alternativer: Ta medisin eller dø. Hvis man tar en tablettkur før feberen får herje hardt og lenge, koster det ca 32 kroner. Problemet er at noen rett og slett ikke har 32 kroner.

Det var ikke det at de ikke ville. Pengene manglet.

Så da håper man at det går over. Det gjør det altså ikke. Det eneste man oppnår med å vente når den verste malariaen angriper, er å øke regningen for behandling. Sprøyte og intravenøst koster mer enn tabletter.

Dette er hva vi møter noen ganger. Vi er glade for å kunne hjelpe. Glade når liv reddes. Samtidig vet vi inderlig vel at å betale en sykehusregning ikke er en permanent løsning på en families fattigdomsproblem.

I morgen skal jeg ut og gjøre noen undersøkelser. Jeg har en idé om hvordan en mann som før levde av å selge til turister, kan skaffe seg inntekter på en ny måte.

Og mens jeg ser etter løsning for å hjelpe mannen i familien,  er en misjonærkollega i gang med å hjelpe fruen og døtrene med å plante tomater, salat og den slags. At det lille som familien spiser, mangler næringsstoffer, gjør ikke akkurat motstandskraften mot sykdom større. 

 

Nå skal det sies at vi har prøvd før. Problemet er det vanlige. Den kapitalen som man driver handel for, blir så alt for lett borte. Men to ganger uten å lykkes er ikke nok.

For ingen skal måtte se datteren sin på 6 år dø fordi man ikke har greid å skaffe 32 kroner til tabletter. 

 

Vi gir oss ikke!

(Fortsettelse følger.)

Illustrasjonsfoto

 

En god punktering

I dag har jeg kjørt 620 km på for det meste, - men ikke bare, bra vei. - Nå er det lenge siden jeg har punktert, tenkte jeg da jeg startet turen. 5 timer senere var det hjulskift!

Men det skal sies: Aldri har jeg hatt en bedre punktering! Samuel (misjonærkollega) og jeg oppdaget det nesten flate dekket etter at vi hadde spist en deilig lunsj på hotell Independant i Segou. - Her er det bare å få skiftet dekk med en gang, sa vi til hverandre, før vi gikk inn igjen på hotellet og tok en kopp kaffe. (Det var strengt tatt bare jeg som tok kaffe, Samuel drikker ikke den slags.)

Ute ved bilen overtok familien Vatnes nå pensjonerte kokk hele saken. Guindo var passasjer i bilen. Det er han rett som det er, han har nemlig en kone i Sevare og en annen i Bamako, så han reiser litt imellom ....

Nå så Guindo sin sjanse til å betale "billetten" ved å ordne en dekk-reparasjon. Av oss tre i bilen var det for øvrig bare han som behersker bamabara, som er språket i Segou. Fransk og fulani fungerer dårlig på gatenivå. Så han var helt klart rette mann for oppgaven.

For å reparere dekk, det skjer på gatenivå. Tvers over veien for hotellet holder det til noen karer som driver med dekk under et skyggetak der i veikanten. De limer og smelter gummi og reparerer slangeløse dekk med parafinbrenner og litt småtteri av verktøy og utstyr.

Mens vi (det vil si jeg)  nøt kaffen, kom det reparerte dekket på plass igjen, nå også med ny ventil. Guindo hadde funnet en kyndig reparatør for jobben. Å få ting ordnet, det kan Guindo. Han var i mange år ordne- og fiksemann for Kirkens Nødhjelp, før han fikk opplæring som kokk.

Han er faktisk så god til å diskutere pris at jeg syntes jeg måtte legge på et par kroner. 30 kroner kom det hele på.

Pluss kaffen, tenker du nå. Men nei, da. Da kaffen var drukket og regningen skulle betales, sa hotelldirektøren at kaffen var på husets regning. Han hadde nok sett bilen vår stå oppjekket uten bakhjul i skyggen av et tre utenfor hotellet.

Spandere kaffe kunne han saktens gjøre, for vi er nok for stamgjester å regne, så ofte som vi nå reiser. Alltid med lunsj på hotell Independant. Et flott sted! Jeg tar gjerne en punktering der igjen!

Dekkskift foran hotellet i Segou, Guindo til høyre.

Nye misjonærer

Vi har fått to nye kolleger. Det er Femi og Temi fra Nigeria. Femi (mannen i familien) er dyrlege og pastor, mens Temi (fruen) er fysikklærer og pastor.

Denne uken har de innføringskurs i Sevare. Der er mye som skal læres, og mange mennesker å bli presentert for. Samuel og jeg har tatt dem med rundt i byen her, og vi har besøkt prestene i de andre kirkene (som bruker fransk og bambara som språk, mens vi bruker fulani). I dag og i dagene framover skal det mest handle om arbeidet vårt og litt mer fakta om Mali og forholdene her.

Fram til neste sommer skal Femi og Temi bo i Sevare og bruke tiden på å lære fulani.

Sist søndag hadde jeg et ærend i landsbyen Konza, og ta tok jeg med Femi og Temi. Det ble et vellykket besøk siden vi hadde med oss i bilen to som er fra Konza og som tok oss med rundt så vi fikk hilse på deres familier.

Landsbysjefen måtte vi også hilse på, naturligvis. Og tro det eller ei. En av konene (han har flere, ja ...) til landsbysjefen er av samme folkegruppe som Femi og Temi, og kommer fra en landsby ikke langt fra deres landsby i Nigeria!

Nå var ikke denne kona til stede i Konza nå, men likevel. Hvem skulle trodd at landsbysjefen i Konza var gift med en av Femi og Temis "heimbygdinger"!

Femi (til venstre) og Temi.

En "galle" (et hjem, altså gårdsplass og hus) i Konza.

Femi (til høyre) ble forstått når han brukte det lille han kunne av adamaoua-fulani i Konza. Denne dialekten, som brukes av fulaniene i Nord-Nigeria og i Nord-Kamerun, er omtrent så forskjellig fra maasina-fulani (det som snakkes i vårt område i Mali) som norsk og svensk.

Undervisning om diakoni

Leder for evangeliserings- og opplæringsdepartementet har gjennomført en dag med opplæring i våre to menigheter. Det er noe han gjør regelmessig. Men denne gangen var leder for diakoni-departementet også med.

Helge har altså vært på tur og undervist. Med tolk. Kunnskapene i fulani er fortsatt ganske begrenset. Det gjør ikke så mye i det daglige, for i de fleste av Helges oppgaver er det fransk som er språket.

Undervisningen handlet om å vise at diakoni var noe sentralt hos de første kristne. Diakonene (menn og kvinner) gjorde et viktig arbeid. I små menigheter som våre bør alle være diakoner på den måten at alle tenker på hva som er til det beste for de andre. Alle må bidra til å hjelpe hverandre.

En praktisk øvelse inngikk som en del av undervisning. Menigheten skulle fordele en sum lekepenger på en slik måte at man tenkte på hvem som hadde behov for hjelp. Dette gikk greit, for vi snakker om små menigheter her. Det ene stedet var det 6 deltaker, det andre stedet var de 8.

Deltakerne tenkte naturligvis på de 4 familiene som ikke var tilstede ved undervisningen, i tillegg til dem som faktisk var tilstede i samtalen om fordeling. Og på slutten av undervisningsøkten viste det seg at øvelsen var mer enn en øvelse. Vi hadde noen sekker hirse til disposisjon, og disse ble delt etter den fordelingsnøkkelen deltakerne hadde satt opp, uten å vite at det handlet om noe annet enn en lek.

Dette fungerte meget godt det ene stedet, og nesten godt det andre, for der måtte de til med en justering når det gjaldt det som ble gitt til en av de familiene som ikke var tilstede under undervisningen. Heldigvis ordnet det seg greit, med litt megler-innsats fra vår misjonær Antoine på stedet.



Misjonær Samuel forbereder seg til undervisning, Misjonær Antoine i bakgrunnen.

Rommet som ble brukt er det som skal bli til kirkerom.

Den andre menigheten har tilgang til en god møtesal der undervisningen ble holdt.

Ny administrasjonsleder

Vår økonomi- og administrasjonsleder gjennom svært mange år, Belco, er innvalgt som representant i nasjonalforsamlingen i Mali. Nå er hennes avløser på plass i vår administrasjon i Sevare,

Å være "stortingspolitiker" er i utgangspunktet ikke en heldagsjobb her i Mali, for nasjonalforsamlingen er kun samlet i visse perioder. Men for Belco har det vist seg umulig å kombinere politikerarbeidet med fortsatt arbeid i vår administrasjon.

For en dyktig kvinne fra det største partiet (presidentens parti) har det blitt nok av oppgaver: Hun representer Mali i Afrikas svar på EU (Den Afrikanske Union, AU), besøker samarbeidsland som Venezuela og har stadige møter med folket hun representerer og lokalpolitikere i Mopti-regionen. Så det måtte bli en pause fra arbeidet vårt. Men retten til å komme tilbake til vår organisasjon om 5 år, har hun.

Vår nye administrasjonsleder heter Esai Dao. Han har høyere utdanning innen økonomi og administrasjon, er vokst opp i Sevare og er et aktivt medlem i en av de to store bambara-språklige kirkene her i Sevare.

Fra venstre: Avtroppende adm-leder, ny adm-leder og direktør.

Misjonærene samlet igjen

Tre år har gått siden forrige gang misjonærene var samlet til misjonærmøte i Sevare. Det var derfor med stor glede og takk vi nå kunne møtes der i midten av september.

Sevare er vår base i Mali, og her ligger misjonens administrasjon med direktør, kontor- og økonomileder, bibeloversettere, radiostudio og ledelsen for bistandsprosjektet. Direktøren med sin stab har pga sikkerhetsmessige årsaker hatt base i Bamako i to år, men nå er både de og misjonærene tilbake i Moptiregionen.

Misjonærteamet i Douentza er igjen på plass. Det består av en familieenhet fra Kamerun og en fra Etiopia pluss en misjonær som kommer hit på konsulentoppdrag i kortere perioder.

I Sevare bor direktørfamilien, som er fra Kamerun, og en familie fra Nigeria som kom til Mali denne uken. De kom for sent til å være med på misjonærmøtet denne gangen. For dem er det innføringskurs og språkstudier i fulani som står på programmet nå.

Dette året er det tre misjonærenheter i Bamako. Foruten oss selv er det en annen enhet fra Norge (Frikirken)  og en fra Benin. 

Misjonærmøte i vår egen møtesal ved kontoret i Sevare.